Gyrodachtylus salaris

Da den etter hvert så landskjente anleggsbrua til Troms Kraftforsyning over Skibotnelva blei bygd, og seinere reparert etter en sabotasjeaksjon, oppdaga entreprenør Petter Trollvik sine anleggsarbeidere mye død fisk som rak nedover elva.

Tekst: Tore Figenschau

(Nederst i saka er link til en rekke videoer med tilknytning til gyro, stamfiske og rotenonbehandling)

De samla døde fisker i en bærepose som de leverte hos kjøpmann Rasmus Georgsen i Skibotn. Svein Eriksen var leder i Skibotn Jeger- og fiskerlag på den tida. Han blei tilkalt for å se på de døde fiskene, og forteller:

– Vi så jo at dette var laksesmolt, ca 20 cm lange. I 1974 hadde vi for første gang satt ut laksyngel i Helligskogen, altså ovafor lakseførende strekning. De ville da denne observasjonen blei gjort, vært inntil 5 cm lange, så det var klart at de døde fiskene ikke tilhørte Skibotnvassdraget.

Anleggsarbeiderne hadde før fiskeobservasjonen sett en tankbil som slapp ut væske i elva. De trudde væska kunne innholde gift som drepte fisken i elva.

Svein Eriksen forteller:

– Vi fant fort ut at en fisketransport fra Sverige hadde sluppet fiskene ut i elva i Helligskogen. Fiskerikonsulenten hos Fylkesmannen blei varsla. Det blei bare registrert som en uheldig episode. Man forventa ikke noen videre skade. Og når fiskedøden seinere satte inn, antok man at det var anleggsarbeidet med kraftverket som var årsaken. Elva var jo til tider som ei leire-suppe.

Så gikk årene uten at det blei observert fleire døde fisk.

Parasittangrep i Skibotnelva

Men så begynte avisene å skrive om en dødelig parasitt som gikk på lakseunger. Første gang den blei påvist i Norge, var i 1975. Etter hvert blei det fleire og fleire observasjoner, og i juni i 1980 melder Nordlys om parasittangrep på laksyngel også i Skibotnelva.

Undersøkelser hadde vist at de eldre årsklassene av laksunger så å si var utrydda i den lakseførende delen av elva. I 1979 blei det fanga bare åtte laksunger på seks stasjoner, der det året før blei fanga 266. De åtte var også angrepet av parasitten, gyrodactylus salaris.

*Rapporten om smolttransporten 1976. Først mottatt i Landbruksdepartemenet i november 1980, etter at avisene hadde begynt å skrive om gyro-infeksjon.*

I november, tre og en halv måned etter Nordlys-oppslaget om parasitten(!), journalfører Landbuksdepartementet en rapport om en transport av smolt fra Umeå til Kaldfjorden på Kvaløya som ifølge rapporten skal ha skjedd i juni 1976. I rapporten melder transportøren, Erling J. Pettersen, om problemer undervegs. Temperaturen er for høg, og oksygeninnholdet for lågt. Ved Malmberget var temperaturen steget fra 12 til 15 grader. Etter å ha stoppa ved en bekk og fylt på en del nytt vann, gikk temperaturen ned til 13 grader.

Ved Helligskogen tollstasjon blei det foretatt ny kontroll. Fiskens helsetilstand var ikke tilfredsstillende. I et grustak midt nede i dalen blei halvparten av vannet på tanken tappa ut, og ved elvebredden blei tanken fylt opp med vann fra elva. Nå blei 56 smolt som svømte med buken i været plukka opp i ei bøtte. Disse skulle graves ned i sandtaket. Men fiskene var jo fremdeles i live, og personen, trolig en medhjelper på bilen, slapp dem ut i elva istedenfor å grave dem ned. De kunne jo komme seg når de kom i elva, meinte vedkommende.

Det framgår av rapporten at det var utstedt helseattest for fisken, og at den var kontrollert av transportøren. Ved ankomst til Kaldfjorden var 3000 smolt døde.

Svein Eriksen opplyser at foreninga han var leder for, seinere fikk vite at veterinærattesten ikke garanterte fisken fri for gyro, men at den ikke var syk av parasitten. På det tidspunktet utslippet skjedde, visste man ikke mye om parasitten. Det var først mye seinere at fiskerikonsulent Tor Heggberget hos fylkesmannen i Troms kobla fiskedøden til utslippet.

Gyrodactylus salaris er en parasitt som lever på og av skinnet til laksunger, som til slutt dør av skadene. Sia 1975 er 51 elver i Norge smitta. For å utrydde parasitten blei det bestemt å bruke plantegifta rotenon i Skibotnregionen, ei gift som slår ut så å si alt liv i elva, ikke bare parasitten. Tanken med rotenonbehandling er at man ved å utrydde vertsdyret, også blir kvitt parasitten.

Onsdag 10. august 1988 blei aksjonen satt i gang. Mellom 60 og 70 personer var i arbeid, og det blei oppgitt at prosjektet kosta en halv million kroner.

Aksjonen var mislykka. I oktober 1992 fant forskere fra Universitetet i Trondheim parasitten på én yngel fra Skibotn. Seinere blei det funnet G. salaris på 17 av 300 lakseunger som hadde blitt fanga om sommeren. Det verserte fleire teorier om hva som hadde gått galt, men det var ikke mulig peike på en bestemt årsak.

Både Skibotn- og Signaldalselva har reint elvelevende bestander av sjørøye. I NINA-rapport nr 36 (2005) peikes det på at mye tyder på at sjørøya kan ha en nøkkelrolle i forbindelse med at Skibotnvassdraget antagelig har vært infisert av G. salaris sammenhengende i nesten 30 år, og det på tross av to rotenon-behandlinger. Ifølge rapporten viser eksperimentelle studier at sjørøye er en god vert for G. salaris. Parasitten kan nemlig reprodusere på denne arten. I laboratoriet kan infeksjonen opprettholdes på røye i meir enn 280 dager. Feltstudier i Signaldalselva i 2003 viste dessuten at ca 60 prosent av den unge røya var infisert, og antallet parasitter hos hver fisk så ut til å være uavhengig av tettheten av kraftig infiserte laksunger i fangstområdet.

*Anja C. Winger og Cesilie Lien ved røyeprosjektet i Apaja i mai 2006.*

*Hellarberget 2015. Hjalmar Nilsen med en fin sjøørret.*

– Dette tyder med andre ord på at røye er en god vert for G. salaris også i naturlige systemer og kan opprettholde infeksjonen over lang tid uten stadige re-infeksjoner fra laks. Dermed er det mulig at parasitten har ”overlevd” rotenonbehandlingene i Skibotn hos nettopp røye, som i motsetning til både laks og ørret, også er tallrik i de mange småbekkene og kildene i tilknytning til hovedelva. Dette støttes av at det i etterkant av behandlingen i 1995 ble påvist infisert røye nettopp i et slikt kildeområde, står det å lese i rapporten.

Over én million

Nå hadde parasittkuren kosta over én million kroner når man tok med kostnadene til overvåking etter behandlinga i 1988. I tillegg var det lagt ned en stor frivillig innsats.

Faren for at parasitten skulle spre seg til andre vassdrag i Troms og Finnmark var overhengende, og det var på tale med ny behandling allerede året etter.

Men det skulle gå tre år før man var klar.

Så, i august 1995 stod man i Skibotndalen med 1700 liter rotenon som nå skulle ta knekken på gyroen.

– Denne gangen skal vi klare jobben med å drepe parasitten. Det tør jeg nesten love, sa aksjonsleder Hilde Aspås hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal til Nordlys. Ho hadde vært med på å rotenonbehandle 15 lakseelver. Det hjalp lite. Også denne aksjonen mislyktes. Bare tre år seinere, i 1998, blei parasitten påvist på nytt.

Smitten skulle vise seg å bli katastrofal, og den spredte seg etter hvert også til naboelva i Signaldalen. I to påfølgende år, 2015 og 2016, blei det gjennomført behandling med rotenon i begge elvene. Denne gangen blei alle elver og bekker fra Kvalvikelva og innover fjorden behandla. I skrivende stund (august 2022), og etter sju år, har de fremdeles ikke høstbare bestander, og elvene er ikke friskmeldte. Men det er heller ikke påvist smitte. Lederen i Signaldalelvas grunneierlag, Harald Olsborg, sier at det er usikkert når elva blir friskmeldt.

Slik blei Signaldalelva infisert

I NINA Rapport 36 skriver tidligere førsteamanuensis ved UiT Roar Kristoffersen m.fl. at sia re-infeksjonen av G. salaris i Skibotnelva for alvor slo til først i 1999, er det sannsynlig at ungfisk av alle de tre anadrome artene hadde låge infeksjoner og dermed også en høg overlevelse fram til smoltalder, men fikk kraftige infeksjoner samme år som de vandra til sjøen for første gang, i 1999.

Den høye infeksjonen hos ungfisk dette året kan også ha medført et høyere infeksjonspress for fisk som tidligere hadde vært i sjøen (veteraner). Dermed kan en utvandring av både kraftig infiserte smolt og veteraner av laks, røye og ørret fra Skibotnelva i 1999 ha medført en høy spredningsfare av G. salaris via fjordsystemet til nabovassdrag som Signaldalelva. Dersom denne teorien stemmer, vil det altså være en økt fare for spredning av parasitten i de første årene rett etter en ny- eller re-infeksjon av et vassdrag. Teoretisk sett så kan dermed den siste rotenonbehandlinga av Skibotnelva paradoksalt nok indirekte ha ført til at G. salaris har ekspandert sitt utbredelsesområde ved at Signaldalelva blei infisert i 1999-2000. At Signaldalselva sannsynligvis ble infisert via anadrom fisk fra Skibotnelva ser dermed ut til å støttes ut fra denne teorien.

Roar Kristoffersen sier at denne teorien står seg den dag i dag. Han viser til at røya kan tilbakelegge strekninga Skibotnelva-Signaldalelva på ett døgn, og at parasitten, som dør i saltvann, godt kan overleve en slik ferd i brakkvannet i fjorden.

Hvorfor drepe alt liv?

Var det nødvendig å bruke rotenon, gifta som slår ut alt liv? Fantes det alternativer? Direktoratet hadde vurdert langtids fiskesperre som ett av fleire mulig tiltak. Røyas rolle som langtidsvert gjorde imidlertid dette alternativet blei vraka. Det kunne finnes infisert fisk ovenfor sperringa.

Det er ikke kjent om det blei vurdert å bruke aluminium, som bare dreper parasitten og sparer anna liv i elva.

Aluminiumsmetoden fungerer ved at alt rennende vann i hovedelva, sideelver og mindre bekker behandles med aluminiumssulfat. Problemet er å få alle lakseungene eksponert lenge nok overalt hvor de kan gjømme seg.

Forsøk i Lærdalselva har vist at parasitten effektivt blir borte med kjemikaliene, mens påvirkninga på laksen i elva er ubetydelig.

En art som også blei utrydda i rotenoneaksjonen, var steinulke (steinsmett). Arten var tallrik i Signaldalelva. Ellers finnes den nord for Dovre bare i Reisaleva. Naturvernforbundet framholdt at å utradere femti prosent av en bestand i Nord-Norge var i konflikt med fleire av paragrafene i naturmangfoldloven. Motargumentet var at arten ville re-etablere seg fra områdene oppstrøms anadrom strekning, noe det blei reist tvil om.

Roar Kristoffersen er enig i at steinulka vil komme tilbake fra ovenliggende områder til anadrom strekning, og peiker dessuten på at nå som steinulka er borte, vil laksyngelen ha bedre kår.

Fangster før og nå

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fra 1913 til i dag viser svært varierende fangster innrapportert i Signaldalelva. Det beste året var i 1931, med 981 kg laks og sjøørret. i 1997 og 1998 blei det innrapportert henholdsvis 430 og 274 kg.

I Skibotnelva blei det tatt fangster av laks, sjøørret og sjørøye på opp mot 1800 kg på 1970-tallet.

	2000	2001	2002	2003	2004	2005	2006	2007	2008	2009	2010	2011	2012	2013	2014	2015
Signaldalelva	–	–	50	0	16	69	52	24	34	32	55	126	0	185	125	41
Skibotnelva	939	1 046	884	485	295	220	277	276	451	178	188	269	328	371	30	22

Tabellen viser oppfiska og avliva laks i kg.

Om Skibotnelva og Signaldalelva igjen kan få like gode, eller om mulig større bestander av anadrome fiskeslag som før gyroinfeksjonen, gjenstår å se.

Oktober 2004 ved Attkjippa. Sten Egil Nystad og Morten Rognli berger en laks som skal strykes. T.h. Anita Mathisen. Bakerst: Gunnar Elvemo.

Både før og etter rotenonbehandlingene i 2015 og 2016 blei det utført et stort dugnadsarbeid av lokale grunneierlag og fiskeforeninger. I åra før behandlinga blei det gjennomført stamfiske for å sikre størst mulig beholdning av genmateriale til genbanken av de lokale fiskestammene.

I alle åra etter behandlinga har store mannskaper vært i sving med reetablering ved sette ut yngel og plante rogn i elvene. En oversikt fra dugnadskoordinator i Signaldalevas grunneierlag, Randi Rognli, viser at det bare i inneværende år har vært utført minst 500 dugnadstimer, og opptil 14-15 personer har deltatt i ulik grad.

Utsetting av yngel i Signaldalen. Harald Olsborg (t.h.), Jakob Rognli og Alf-Arne Lund ved klekkeriet på Lund .

Hvor mange ti-talls millioner bekjempelsen av G. salaris i Skibotnregionen har kosta, er ikke opplyst. Veterinærinstituttet har blitt spurt, men henviser til sin oppdragsgiver, Miljødepartementet. Miljødepartementet har ikke svart, til tross for purringer.

I skrivende stund er det begrunna frykt for tjuvfiske, og for at folk uforvarende kan bidra til ny smitte på grunn av manglende informasjon.

Det er lite penger til oppsyn. Denne sesongen er det ansatt kun to personer, som på fritida si skal følge med i heile regionen.

Det forsøkes også å få til en sms-varsling om smittefaren, lik den om skredfaren i Lyngen siste skisesong. Den er ikke kommet på plass.

Harald Olsborg er fortvilt, og skjønner ikke hvorfor myndighetene som har vedtatt planen om utryddelse av G. salaris, ikke sørger for tiltak som monner for å hindre ny smitte. Bruken av ti-tallas millioner kan fort bli forgjeves. Nå ligger ansvaret på grunneierne og et stort antall frivillige. Det holder ikke, meiner Harald Olsborg.

*På gården Åsgård, Oteren. Sannsynligvis i slutten av 1950-tallet. Arne Andreassen (1931-2023) med laks. Foto: Asbjørn Fagerli.*

September 2022. Livet er tilbake i Signaldalelva. Her koser snart gyteklare røyer seg i sola.