Journalist Gunnar Sætra i Nord-Troms avis intervjua Nelle Olsborg – «spionkvinne» i Signaldalen – i mars 1986. Dette intervjuet stod på trykk i avisa 15. mars
Ei eldre kvinne sitter på tilsynshjemmet i Storfjord og ser utover bygda Hatteng. I dag ser hun kanskje ikke etter noe spesielt. I alle fall truer ingen farer — de konfliktene som er i Storfjord i dag er ikke livstruende uansett hvor mye det sies og skrives om det.
I 1943 og -44 var det annerledes. Norge var i krig. De gangene Nelle Olsborg gløtta ut av vinduet var det for å se om den tyske vaktstyrken ved Rognli i Signaldalen var såpass langt borte at hun og flyktingene hun skjulte hjemme hos seg kunne starte den strabasiøse ferden gjennom Paras- eller Stordalen. Målet var som oftest Kummavuopio på svensk side av grensa — hensikten med turen var å lose norske og utenlandske flyktninger i sikkerhet i det nøytrale Sverige. Hun og de andre grenselosene klarte det hver eneste gang.
Nelle Olsborg var eneste kvinne fra Signaldalen som gikk i flyktninge- og etterretningstrafikk mellom Signaldalen og Pältsa/- Kummavuopi i Sverige. Ellers var dette «mannfolkarbeid».
— Det var uvanlig at kvinfolk gikk som grenseloser. Jeg var den eneste i Signaldalen, men jeg tror det var et par jenter fra Kitdalen som var ute i samme ærender. Mer vet jeg ikke. Under krigen kunne vi ikke snakke noe om dette — etterpå har det også vært stille omkring det vi dreiv med.
Under krigen var det ingen som visste hvem som gikk som flyktningeloser. Det kunne hende at naboer fikk vite om hverandre først når de møttes på fjellet eller i Sverige.
84-årige Nelle Olsborg gjengir krigens hendelser med en hukommelse enhver journalist ville ha misunt henne. Detaljrikdommen i fortellingene hennes kan vanskelig tas med i en kort artikkel i ei landsens lokalavis. Lokalhistorikerne får ta resten av jobben.
HELE FAMILIEN
Hele familien til Nelle Olsborg var engasjert i flyktningetrafikk under krigen. Mannen, Fritjof Olsborg, (senere mangeårig ordfører i Storfjord) var i tillegg kurér. Han bar mange viktige meldinger fra London over grensa til motstandsfolk på norsk side. Nelle Olsborg hadde også viktige meldinger med seg — i hodet.
— Jeg syntes det var for risikabelt å bære brev på meg. Ble en tatt av tyskerne visste en ikke hva som kunne skje. I stedet åpna jeg brevene og leste de mens jeg var på svensk side. Meldingene overleverte jeg muntlig, sier hun. Nelle skrev også brev for naboer som ville ha sendt en hilsen til slektninger som hadde flykta til Sverige. Hilsener som gikk andre vegen brakte hun også med seg. Fritjof Olsborg var mistenkt for spionasje og satt et halvt år i fan- genskap. Han ble løslatt sommeren -43. Sønnene hennes flykta til Sverige og fikk militær utdannelse der. Senere var de med på frigjøringa av Finnmark.
GJEMTE FLYKTNINGER
Den tyske vaktposten ved Rognli lå tvers over elva fra sætra til familien Olsborg. Flyktningene måtte ofte gjemmes bort før de ble losa over fjellet. Der og på Olsborg- familiens gård lengre nede i dalen.
— Vi gjemte flyktningene der vi kunne — i kjelleren — på låven — overalt hvor det var mulig. En gang kom det en del flyktninger mens vi arbeidet på enga. Like etter kom det tyske soldater. Flyktningene ble straks satt i arbeid med å rake og hesje — vi trengte jo slåttehjelp. Soldatene mente vi hadde mange i arbeid. De trodde oss likevel når vi sa det hasta med å få høyet i hus. Slik lurte vi tyskerne hele tida, sier hun og forteller om flere episoder — om da hun lokka ty- skerne etter seg på sykkel mens mannen rodde flyktninger over elva og fikk fritt leide til å lose de over grensa — om da hun måtte gjemme radioen fordi det kom tyskere til gårds — om mangel på redsel — om uvær på vegen til Sverige — om..
DÅRLIG UTSTYRT
Utstyret de fleste flyktningene hadde da de kom til Signaldalen var for dårlig til å Klare turen over fjellet. Nelle Olsborg måtte utstyre de med både mat, klær og ski. Slikt tærte hardt på familieøkonomien i ei tid med lite og ingenting av det meste.
— Vi hadde bare et par ski igjen da vi sjøl flykta høsten -44. — Vi fikk beskjed om å pakke 20 kilo og reise til et sted like sør for Mo i Rana. Vi valgte å flykte til Sverige i stedet og ble der i sju måneder fram til krigen sluttet. Tilsammen var vi 35 mennesker under flukten som i første omgang endte opp på Pältsahytta like over grensa. Flere andre hadde rømt samme vegen — tilsammen var det 65 stykker som overnatta der den natta.
KUN ÉN TATT
Bare én av flyktningene som var i Nelle Olsborgs varetekt ble tatt av tyskerne. Han prøve å ta seg over fjellet alene, men klarte ikke å lure den tyske vaktstyrken.
— Akkurat den gangen hadde nok tyskerne mistanker hva vi dreiv med og spurte om hvorvor vi hadde husa han. Vi kunne ikke vite at han var flyktning, svarte vi. Han hade jo presentert seg for å være kuselger. Flyktningene som kom til Signaldalen hadde forskjellig bakgrunn. Noen hadde arbeidet på båter som gikk i fart for tyskerne, noen var fra de tyskokkuperte områdene i Europa og hadde blitt sendt på arbeidsleir av tyskerne. Nelle Olsborg har hatt to flamlendere og to tjsekkere og en russisk fange i sin varetekt. Alle sammen ble trygt losa over grensa av henne eller andre slektninger.
SYKLA TIL TROMSØ
En dag kjørte det en sivil bi opp på tunet hos familien Olsborg. De hadde ikke bedt legen om å komme. Det var bare én mulighet for hvem dette kunne være. Gestapister. Nelle Olsborg måtte først gjemme radioen de hadde i huset før hun kunne snakke med mannen i bilen. Det viste seg å være en major ved navn Schmidt. Han ville vite om Fritjof Olsborg var hjemme. Han var ute på losing og Nelle måtte finne på en bløff som redda situasjonen. Hun fortalte at mannen hennes var i Tromsø og ville komme hjem noen dager senere. Da Fritjof Olsborg kom hjern kasta han seg på sykkelen for å komme seg til Tromsø. Schmidt reiste med båt og brukte lang tid. Historia til Nelle Olsborg ble bekreftet siden Fritjof Olsborg var en av de første Schmidt møtte da han kom til kaia i Tromsø. — Skal hilse hjemmefra, – hadde han sagt til Fritjof Olsborg.
INGEN TAKK
Nelle Olsborg og dé andre gren- selosene i Signaldalen har aldri mottatt noen takk fra norske myn- digheter for innsatsen de gjorde under krigen. Flesteparten av de som ble losa over fjellet berga seg unna opphold i tyske fangeleire, noen av de har også retta en per- sonlig takk til Signaldalslosene. — Vi har ikke hørt så mye som et ord, sier Nelle Olsborg og rister på hodet.