Voldsom flom
Det skal ha vært en voldsom flom i Signaldalen og andre elver i området 17. juli 1906. Flommen blei omtalt både i Nordlys, aftenposten og flere andre aviser. I Signaldalen har eg ikke hørt noen snakke om den. Men Amund Flugum, lærer blant anna i Signaldalen, og ordfører i Lyngen kommune, nevner den i et leserinnlegg i Nordlys 27. november 1909.Flere aviser bringer noen dager senere ei byrå-melding om flommen. Den her stod i Asker og Bærums Budstikke 27. juli 1906:
Stor flomskade nordpaa
Tromsø, 21. juli. Flommen har anrettet Skade for Titusinder af Kroner i Signaldalen inderst i Lyngenfjord. Tirsdag Nat steg Signalelven 10 Fod over vanlig Vandstand.
Hele Dalen blev oversvømmet. Intet Menneskeliv er tabt, men Eng og Skog ligger i ruiner. Flere Jordeiendomme er aldeles dækket av Grus, Sand, Sten og Rødder.Elven har mangesteds gravet seg nyt Løb. Ingen her mindes en slig Flom. Signaldalen gaar fra Lyngenfjordens Bund mod Grænsen til Sverige og Finland.
Fra Tromsø Stiftstiende 1. juli 1920:
«Tromsø Stiftstidende har hat en samtale med sekretæren for ferskvandsfiskerierne i Nord-Norge hr. Sunde som netop er kommet tilbake fra en reise til Signaldalen, Skibotten, Mandalen, Birtavarre.
Han uttaler at befolkningen har liten forstaaelse av at drive laksefiske rationelt. Der er megen rovdrift og grunden er vistnok den at befolkningen er ubekjendt med lakselovens bestemmelser hvis hensigt er at fremme fiskerierne. Loven sier at fisket skal slutte 26. august (stangfiske 14. september) men folk fisker længere og forstyrrer derved laksen i at gyte. Ukefredningen som varer fra fredag aften kl. 6 til mandag aften kl. 6 (dog ikke for stang) blir vistnok heller ikke respekteret. M. h. t. lovens paabud om maskevidde i not og garn har man ogsaa liten kjendskap til dette. Det er forbudt at bruke finere garn end 58 milimeter mellem hver knute.
Hvorvidt laksefisket i Lyngen er gaaet tilbake er ikke godt at si men enkelte mener at der har været fisket bedre tidligere aar. Der klages ogsaa over at man litet eller intet hører til fiskeristyret.
Det synes at ta sin opgave let.
Her er nu endel engelskmænd for at drive prøvefiske. Signalelven var ifjor bortleiet til en engelskmand og de fiskeriberettigede opsiddere hadde underskrevet kontrakt med ham. Nogen av dem fisket allikevel ulovlig med det resultat at engelskmanden reiste sin vei. Det er til stor skade for bygden hvis man mister engelsktnændene. Ikke bare økonomisk har man nytte av deres nærvær men det at de driver stangfiske virker næsten som en fredning.
Stort set ser det ut til at bli et godt lakseaar iaar som ifjor.
Hvad angaar fjeldvandene er disse ikke paa langt nær utnyttet som de kunde være det. Dette gjælderforøvrig ferskvandsfiskerierne i Nord-Norge i sin almindelighet. Jordbunden er mere jomfruelig her og her er rikere bestand end sydpaa.
Som det har været nævnt i aviserne befinder marshalk Haig sig nu i Alten paa laksefiske. Han er der som gjæst hos hertugen av Roxbourghe. Baade dennes far og bedstefar har leiet samme elv før ham. Bedstefaren var der allerede før hurtigruten – allerede i hjuldampernes tid.
Signaldalelva – et spiskammers
(Fra boka Signaldalen gjennom 150 år)
Fra gammelt av har Signaldalselva vært et spiskammers både for bofaste og ferdendes folk. De viktigste artene har tradisjonelt vert sjørøye, sjoøørret og særlig laks. Men som kaptein Bang beretter i kartleggingsarbeidet han gjorde i forbindelse med de såkalte Tromsøkrokeringene i 1869-70, ble fangsten kun brukt i husholdninga.
Vi kjenner lite til fangstmetoder og utbytte fra forrige århundre. Men det er hevet over tvil at elva har vært ei god fiskeelv helt til nedgangen kom etter 1960-årene. Så attraktiv var den at engelske rikfolk gjerne ville tilbringe somrene ved elva. I 20 år fra 1901 leide oppsitterne bort fiskeretten til Helga Hansen fra Bodø, som utnytta elva kommersielt. Hver sommer kom et antall såkalte engelske fiskelorder til Signaldalselva for å fiske. Grunneierne sjøl risikerte bot på 200 kroner om de våget seg til elva for å fiske. De ble sågar oppfordra til å angi hverandre, med løfte om å innkassere halve bota dersom de rapporterte om tjuvfiske.
De fem første åra fikk grunneierne 1000 kroner på deling i leie, og de resterende 15 åra 2000 kroner. Det holdt ikke til å betale boten engang om noen skulle bli tatt.
Her er kontrakten:
Forpagningskontrakt
Kontrakt oprettet denne tredevte Dag i Juli 1901 mellem Helga Hansen af Bodø paa den ene Side og undertegnede Gaardeiere boende langs Signaldalselven paa den anden Side, idet nemlig nevnte Gaardeiere er Eiere af alle Fiskerettigheder ved nevnte Signaldalselv. Nevnte Gaardeiere indgaar nu herved følgende Kontrakt med nevnte Helga Hansen at overdrage, og de overdrager herved til nevnte Helga Hansen alle sine Fiskerettigheder i nevnte Elv for et Tidsrum af tyve Aar, begyndende fra den sekstende Dag i September 1901 indtil den femtende Dag i september 1921, med aarlig Leieafgift af et Tusen Kroner i de første fem Aar og to Tusen Kroner i de resterende femten Aar, og skal saadan aarlig Leieafgift betales den første Dag i Mai i hvert Aar til Nils Haagensen Signalnes, og man kommer fremdeles overens om, at hvis nevnte aarlige Leieafgift i noget Aar ikke er lagt inden den første Dag i August i saadant var, skal denne Kontrakt vere ugyldig. De nevnte Gaardeiere er fremdeles komne overens med nevnte Helga Hansen om, at en Mulkt af to Hundrede Kroner skal betales af hvilkensomhelst af de nevnte Gaardeiere, der tager nogen Fisk i nevnte Elv paa hvilkensomhelst Maade i nevnte Tidsrum af Tyve Aar og skal et Hundrede Kroner af samme Mulkt gives til den af de nevnte Gaardeiere, som har givet Oplysninger, der leder til Dom, idet dog saadanne et Hundre Kroners Belønning kun skal betales i tilfelde af, at den som forgaar seg, betaler den Mulkten, det tiloversblevne Beløb vil, efter at alle Udgifter er betalt, blive overleveret til Lensmanden for at komme Signaldals Distrikt tilgode. Skulde nogen af nevnte Gaardeiere dø i Løbet af det nevnte Tidsrum af tyve Aar, skal ingen saadan Gaardeiers Representant have nogen Ret til nevnte Fiske i nevnte Elv i nevnte Tidsrum af tyve Aar. Man kommer fremdeles overens om, at nevnte Helga Hansen skal have Ret til at udleie Fiske, til hvem hun maatte behage i det nevnte Tidsrum av Tyve Aar. Og man kommer fremdeles herved overens om, at i Betraktning af, at Helga Hansen har betalt den Sum fem Hundrede Kroner samtykker Gaardeierne i at udleie Fiskeriet i nevnte Elv til Helga Hansen for et Tidsrum, der begynner Iste Mai 1901 og ender de fjortende September 1901, og de gaar fremdeles ind paa ikke i saadant Tidsrum at tage nogen Fisk paa nogensomhelst Maade i nevnte Elv, og fremdeles gaar de ind paa, at hvis nogen Gaardeier tage Fisk i Strid med ovenstaaende Bestemmelse, skal vedkommende Gaardeier vere underkastet den foran nevnte Mulkt af de to Hundrede Kroner. Til Vidnesbyrd herom har Partene herpaa sat sine Underskrifter denne tredevte Dag i Juli 1901.
Helga Hansen. Nils Haagensen. Jens Nilsen ved Ole Jakobsen efter Fuldmagt. Ole Jakobsen. Lars Johansen m.p.P. Tomas Jonsen. Johan A. Johnsen. Haldor A. Johnsen ved Johan A. Johnsen eftr. Fuldmagt m.p.P. John S. Karlsen m.p.P. S. P. Henriksen. Erik Johnsen m.p.P. Johan Figenschou. I. T. Dreyer. Isak Johansen ved Fuldmagt. P. Kiil. H. H. Kiil. Jens Kiil. Christofer Kiil. Edvard Karlsen. John Johnsen. Karl Evensen. Knud Figenschau. Johan Nilsens Enke ved Knud Figenschau efter Fuldmagt. Karl Johan Karlsen.
Oversettelsens Rigtighed bekreftes Martin Aune. Autoriseret Translator.
(Kontrakten foreligger også i engelsk tekst.)
Engelskmennene skal ha hatt klekkeri på Lund. Lakseyngelen ble sluppet ut i Stormyrbekken, og svømte sjøl ut i storelva.
Både før og etter denne perioden ble fisken som ble tatt i elva, brukt i husholdninga. Men det forekom også en del kommersielt fiske. Alfred Nymo drev for eksempel næringsfiske — ved Stor-Rosta — som attåtnæring, og solgte fangsten i frossen tilstand sørover. Etter at Lyngenfjord hotell ble etablert, solgte noen oppsittere en del av fangsten som ble tatt i elva til hotellet, og skaffa seg en liten biinntekt.
Men at elvefisket hadde stor betydning for matauken, vitner følgende historie om. Magne Lockert (f. 1926) forteller: — Det var i 30-åran, og stor matmangel. På Solli sendte ho Amanda sønnen Asle til elva for å fiske. Det var om våren, og elva hadde så vidt begynt å gå opp. Det var ingen som brukte å fiske så tidlig på året. Men i nøden måtte alle muligheter prøves. Resultatet var at han Asle fikk en masse sjøbørting, og nyheten spredte seg fort. Mange andre begynte å fiske, og fikk gode fangster. Sånn var det at isfiske blei vanlig.