Endelig! Polvartinden var den siste av toppan som omkranse Signaldalen man ikke hadde vært på. No skjedde det! Takk til tindevegleder Tore Bergbjørn i nabolaget!
Vi hadde en avtale om at han bare skulle ringe når han var klar. Og det gjorde han. Det var bare det at skodda låg tjukk som graut i dalen den morran han ringte, og det som var over 100 meters høyde låg i skoddehavet. Først trudde eg han søkte, men sa ingen ting.
Så det bar i veg. Rigmor var med, og turen gikk opp Luhppuráigi og opp mot Saunakken. Det var da det begynte å lysne, og snart låg grøauten under oss og over oss var det sol, og mye blå himmel.
Det blei en flott, men litt strabasiøs tur. Iallfall for oss som ikke var lite godt trent som guiden, som sprang som ei fjellgeit oppover. Vi nådde toppen, og hadde et herlig utsyn over et vidt område.
Men skodda – den blei liggandes heil den dagen.
