Å fotografere månen er artig. I andre klasse på folkeskolen tegna eg et flott landskapsbilde (syntes eg sjøl) der både sola og månen var på himmelen. – Det går ikke an, sa lærerinna. Ho visste nok ikke bedre. Eg måtte fjerne månen. Ho ødela hele arket, ho.
Wikipedia: «Månen er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden, og den femte størstesatellitten isolsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen. Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene.«
