Flott septembersøndag

Utsikt fra Sætermoen og nedover dalen.

Frisk sørøstbris. Noen få skya på himmelen. Sola som skinner. En perfekt dag for å komme seg ut i naturen. Det ser ut som de fleste trekkfuglan har migrert. Det er heilt stille i skogen. Kun vinden som suser i tretoppan. Det einaste tegn på dyreliv vi ser, er et avtrykk av en elgklauv der elgen har kryssa skogsveien. Det blir stillare.

Gappojávre

Noen få hundre meter fra riksgrensen mellom Norge og Sverige på svensk side ligger et flott fjellvatn, Gappojávre. Her går en mye brukt ferdselsveg, både sommer og vinter, mellom Norge og Sverige. I krigsåra var denne ruta også mye brukt av flyktninger som rømte til friheta i Sverige. Når de kom så langt som hit, kunne de begynne å føle seg trygge.

Ei mils veg herfra og videre inn i Sverige ligger Pältsastugan. Her var det under krigen etablert en norsk etterretningsbase, Måns, som var én av fire slike på svensk side mot grensen mot Norge. De gikk under vannet Sepals-basene. Fleire signaldalinger var stasjoner her.

No e han her igjen

Fossekallen, vitenskapelig navn  Cinclus cinclus. Norges nasjonalfugl.

Fossekallen var én av dem som fikk unngjelde for rotenonbehandlinga av Signaldalva i 2015 og 2016. Det var ikke bare laksen som blei utrydda. Også det fossekallen lever av i elva forsvant. Den var heilt borte i fleire år før livet begynte å reetablere seg igjen i elva. Fossekallen trives best der elva er stri, og der det er åpent også om vinteren. Den her karen driver og patruljerer elvestrekninga ved Ura, der elva renner like inntil Sætervegen. Ikke bare å få i fokus, men den her gangen lyktes det ikke så verst…

Snart sankthans

22. juni, og i morra er det sankthans. Den her panoen fiksa eg på eiendommen 52-26 nederst i Signaldalen. Her meandrerer Signaldalselva på sin ferd mot havet, liksom den vil gjøre vegen lengst mulig for å gi oss som vandrer her noe smellvakkert å se på.

Storflommen har gått i mink, men vannføringa er fremdeles ganske stor. Det er fremdeles mye sny i fjellan som skal bli til vatn og transporteres til havs.

Mildvær og flom

Fra Fossebrua mot sør.

Mars måned bød på både mye vind og mye regn, men også noen fine dager. Den første perioden med sterk vind kom 10.-11., med hhv 17 og 15 m/s. Neste varte over seks dager med over 10 m/s. Høgste blei 20,6 m/s. Tilsammen de dagene regna det 100 mm. Det var nok til flom i bekker og elver. Det meste av snyen, og iallfall ski- og sledeføre, forsvant.

Så blei det kuldegrader igjen og 15 cm sny de siste dagen av måneden.

Der var ho!

12. februar kl 1148. Endelig!

Ho lot oss vente noen dager i år, sola, før ho vise seg for oss. Her på Solvang skal ho vise seg 7. februar, hvis det er skyfritt i sør. Det er en aldri så liten festdag når man ser igjen sola etter månders mørketid.

Like før

Fra ca 300 meters høyde 9. januar 2022 klokka 1247.

Det lysner i sør. Her på Solvang kor eg bor, kan vi se at de første solstrålan etter mørketida treffer Reppitinden i nordvest 13. januar – hvis det er klarvær, og hvis sola er i rute. Og det bruker den å være☺️. Det er bare fire dager til fra i dag.

No er det meldt ruskevær fra onsdag, så vi blir nok snytt for den solopplevelsen.

Men først 7. februar – ganske nøyaktig tre måneder etter at den dukka ned bak fjellan i sør, har sola kommet så høgt at den skin inn gjennom stuevinduet vårt igjen.

Låg sol

19. oktober. Sola står stadig lågare og lågare på himmelen. Om to-tre uker klarer ho ikke å karre seg over horisonten. Ny mørketid. Men for den som oppdager det fiiine lyset vi kan ha i mørketida, blir mørketid en heilt feil betegnelse på den prioden, som her i Signaldalen varer til begynnelsen av februar.

Snykledd Otertind som bader seg i noen av høstens siste solstråler, og Signaldalelva som lager en tråd av gull i dalbotnen.