… ei perle i Troms
Det lysner i sør. Her på Solvang kor eg bor, kan vi se at de første solstrålan etter mørketida treffer Reppitinden i nordvest 13. januar – hvis det er klarvær, og hvis sola er i rute. Og det bruker den å være☺️. Det er bare fire dager til fra i dag.
No er det meldt ruskevær fra onsdag, så vi blir nok snytt for den solopplevelsen.
Men først 7. februar – ganske nøyaktig tre måneder etter at den dukka ned bak fjellan i sør, har sola kommet så høgt at den skin inn gjennom stuevinduet vårt igjen.
19. oktober. Sola står stadig lågare og lågare på himmelen. Om to-tre uker klarer ho ikke å karre seg over horisonten. Ny mørketid. Men for den som oppdager det fiiine lyset vi kan ha i mørketida, blir mørketid en heilt feil betegnelse på den prioden, som her i Signaldalen varer til begynnelsen av februar.
Livet vender tilbake til Signaldalelva etter at alt liv blei slått ut med rotenon for 5-6 år sia. Den gangen var det g. salaris som skulle utryddes på den drastiske måten. No truer en ny fare: pukkellaks.
Tidligere i sommar laga en diger stein som kom rullende ned fjellsida ei djup renne tvers over turvegen fra Signalneset til Heggelund. I ettermiddag fikk vi lagt ned et stikkrennerør i fura og dekt over med jord, stein og torv. No er vegen farbar igjen. Takk til Bernt Døhl og BAKS som ga oss røret gratis!
Så har pukkellaksen funne vegen til Signaldalelva også. I går (03.08.21) såg eg minst ti stykker som stod utfor berget ved Stengfossen. De hoppa og spratt villig vekk.
I dag var eg der for å ta undervannsbilda, men de var ganske sky, og dessuten blei det utrivelige forhold med regn og vind. Det blei ingen bilda. Man det var mange der i dag også.
Eg såg også det eg meiner var ei røye på cirka et halvt kilo. Den kom heilt inne ved berget, og svømte videre oppover.
Det er alltid like trivelig å komme til Gappohytta – eller hyttene. Særlig når det er finvær, slik det var 29. juli. En fin bris holdt insektan borte mens eg spiste. Men så stilna det då eg skulle fotografere, og då kom både klegg, mygg og knott fram fra sine skjul.
Å sykle til Gappo er en fin opplevelse, særlig med el-sykkel. Bakkene forseres lett. Største problemet er der det er storsteinete i sporet.
Å fotografere månen er artig. I andre klasse på folkeskolen tegna eg et flott landskapsbilde (syntes eg sjøl) der både sola og månen var på himmelen. – Det går ikke an, sa lærerinna. Ho visste nok ikke bedre. Eg måtte fjerne månen. Ho ødela hele arket, ho.
Wikipedia: «Månen er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden, og den femte størstesatellitten isolsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primærlegemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen. Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskratrene.«
Stordalen er noe av det nærmeste man kommer villmark og inngrepsfri natur i Storfjord kommune. Bortsett fra bunkere og veger som tyskerne bygde under krigen, er området spart for menneskelig inngripen. Så lenge det varer . . .
Det her sangsvaneparet har oppholdt seg på Luhpputjønna/Gustavtjønna i fleire dager. Kanskje er det det samme paret som var her i fjor. Og året før det.
Ifølge Store norske leksikon har den norske hekkebestanden økt i løpet av de siste par tiårene. Norsk Ornitologisk Forening har estimert dagens hekkebestand til mellom 350 og 600 par.
Ifølge leksikonet ernærer sangsvana seg først og fremst på vannplanter som ålegras, tjønnaks og elvesnelle, men også i noe grad på virvelløse dyr i ferskvann.
Sangsvanene er monogame og holder sammen i etablerte par så lenge begge fuglene lever. De etablerer sine hekketerritorier og beskytter dette strengt både mot artsfrender og også ovenfor andre arter.
Blei det her den siste sledeturen i år? Snyen i området Veltvatnet – Goldajávri var allerede ganske råtten enkelte steder.
I høyden derimot var det tørr sny, og skare noen steder.