Kategori: Natur

Når snøspurven (snytitingen) kommer, da er det vår. De siste åra har den vært ganske fåtallig her hos oss, men i år er det fleire. Det lover godt.

Reven er en hyppig gjest, og rusler rundt husene og hundegården nesten daglig.

Elgen har vært og beita rett under soveromsvinduet så å si. Heller ikke den bryr seg om hundan, og vice versa.

Haukugla og dvergugla har også avlagt oss en visitt, men begge er ganske sjeldne gjester.

Søndag morgen. Sørøst bris og klarvær. Sola forgyller toppen av Otertinden med sine morgenstråler. I Sagfossen dekker is og sny elva. Bare noen steder er det åpent vann. Spor etter elg tyder på at dyra trives i dette området. Haren og ei røyskatt har og lagt igjen sine spor. Det er vinter.

Fossbakken. Her har isen for noen tusen år sia lagt igjen stein og grus i store mengder. Signaldalelva har bana seg veg gjennom hindringene på sin ferd mot havet. Bak ligger det største våtmarksområdet i dalen.

Høsten er kanskje den aller finaste årstida, med alle sine farga. No er den her.

Med litt godvilje kan man si at Treriksrøysa ligger innerst i Signaldalen.

Treriksrøysa er et populært mål for turister, og fra Kilpisjärvi er det enkelt å komme dit. Først en liten halvtime med båt, og så tre kilomeres gange etter en velbrukt sti. Den turen tar fra 30 til 45 minutter, alt ettersom hvor sprek man er.

Båten venter i to tima, så hvis man ikke somler for mye på vegen, rekker man å ta den tilbake. Ellers må man vente noen tima på neste båt.

Båten går tre ganger daglig: 1000, 1400 og 1800, finsk tid.

Utsikten fra Parastinden (1419 moh) er fantastisk. Slik var det på toppen fredag 19. juli 2019. (klikk på bildet for fullskjerm-modus!)

Bárrás / Parastinden er en av de mest populære toppan i Storfjord kommune. Det er særlig mange finlendere som tar turen opp til toppen, 1419 moh.

Her vokser en av de vakreste plantene man kan finne i fjellverdenen, issoleia, ranunculus glacialis.

Akkurat i dag, 19.07.2019, skinner sola fra blå himmel, og temperaturen er nok rundt 20 pluss. En svak bris fra sørøst får issoleiene til å danse i vinden. De har det behagelig, og strutter av velvære i skråninga ned mot Signaldalen.

I Norge er issoleie vanlig i hele fjellkjeden, men den er begrensa til høge nivåer og våte og kalde voksesteder. Den har høyderekorden for norske blomsterplanter med 2370 moh, på Galdhøpiggen. Klimaendringer som fører til overoppheting og gjengroing er en trussel mot arten. Den er vurdert som nær truet i Norsk rødliste for arter 2015. (Wikipedia).

Eg tar bilder av planten, og funderer på hvordan det har seg at den har begynt å vokse her, og hvorfor akkurat her, høgt oppe i et værutsatt område. Er det bare for å glede oss fjellvandrere, eller har den en annen nytteverdi?

Men issoleia er nok bare seg sjøl, og er fornøyd med bare å være til. Komme igjen og igjen år etter år. Inntil menneskelig aktivitet eventuelt gjør livet umulig for den også.

Fint turvær! Her ved Signalneselva, der den renner ut i Signaldalelva, som går i flom etter kraftig regnvær og mange plussgrader.

Den siste dagen i mai blei en flott dag mellom noen daga av det meir våte slaget.

I løpet av onsdag og torsdag denne uka kom det nemlig 40,4 mm nedbør, og elver og bekker går i flom.

Men det mangler litt før elva går over elveforbygginga ved Luhppusvingen.