Stæren har vi ikke sett her på år og dag. No savner vi også ugler og snytitingen.
Bestefaren min hadde alltid ledig bolig for stæren. Og han flytta gjerne inn, hver vår, stæren. I sin fargerike fjærdrakt sang den av hjertens lyst, og forsøkte å etterlikne andre fugler i området, med stort hell.
Eg kan ikke huske sist eg såg stæren her i Signaldalen. Stærkassan eg har laga, blir benytta av andre arter. Stæren er og blir borte.
Og no har også snytitingen uteblitt i år. Kun én eneste har vært og forsynt seg av «nedfallsfrukten» fra fuglemateren. Én eneste. I fjor var det flokker her, i dagevis. Kor er dem blidd av?
Også perleugla, som i vårkveldan brukte å underholde med sitt ho-ho-ho-ho. Kan ikke huske sist eg hørte den. Og haukugla, med sitt litt aggressive vesen, har også uteblidd.
For ikke å snakke om orrfuggelen. Vårkonserten til orrhanen er bare et minne i dag.
Ka er det som skjer? Det er grunn til å bekymre seg.
Sjura bygger reir, og snytitingen slåss om maten.